I dette prosjektet ville vi hjelpe barn i alderen 1-6 år som opplever ensomhet. Løsningen vår måtte være Arduino-basert. I dette prosjektet var min rolle både designer og utvikler. Jeg gjorde datainnsamling, analyse, arrangerte en workshop med teamet, og gjennomførte brukertesting. Jeg hadde også hovedansvaret for både prototyping og programmering.
Vi gjorde kvalitativ datainnsamling i form av intervjuer med domeneeksperter, og observasjoner av brukerne. Dataene ble kodet og analysert, og vi fant flere overlappende problemer vi kunne ta tak i:
Vi valgte følgende problemstilling:
«For å minske følelsen av ensomhet, vil vi legge til rette for lek alene og på tvers av aldre.»
Idéer og prototyping
Vi gjorde ulike idémyldringsøvelser, og arbeidet fram mange ulike konsepter. I og med at brukerne våre ikke kunne bidra til idéene, ble det ekstra viktig å gi dem mye å velge i.
Idéene ble testet ut med barna ved hjelp av lek og raske prototyper, og vi oppdaget tydelig hva som fungerte og ikke. Noen av problemene vi støtte på, var at de yngste barna ikke forsto konseptet, at barn som lekte sammen ville ha artefakten for seg selv, eller brukte den på en slik måte at det oppsto konflikter.
Etter å ha kommet fram til et solid konsept, var barna var med på å bestemme utseendet artefakten skulle ha, samt spille inn lydene den skulle lage.
Endelig løsning
IRIS er en interaktiv musikkmatte, formet som en regnbue. Regnbueformen var barnas forslag, og passer godt til temaet, i og med at den har vært et symbol for trøst, håp og fellesskap i ensomheten.
Den har 11 knapper, og når disse berøres, aktiveres lys, samtidig som det spilles lydklipp. På den måten kan barna lage musikk og skape et lydlandskap alene, eller sammen med andre. Interaksjonsformen passer både de eldste og de yngste brukerne våre, da den bygger på grovmotorikk og en naturlig affordance som minner om å hoppe fra stein til stein.
Prosjektet ble vurdert til en A, og i tilbakemeldingen skrev sensor at det var et eksepsjonelt godt prosjekt, at vi hadde gode analyser med tydelig sporbarhet, oversiktlige iterasjoner og gode refleksjoner. Kompleksiteten i prototypen lå langt over det forventede, med mange komponenter og en objektorientert kode, noe som ikke er vanlig i slike Arduino-prosjekter.
Prosjektet ga meg nyttig erfaring i å samarbeide i team. Vi hadde fokus på en god og tydelig kommunikasjon, slik at vi kunne ha diskusjoner med sterke meninger, uten at det førte til dårlig stemning. I og med at vi fjernjobbet, ble digitale samarbeidsverktøy som Miro, Trello (kanban) og GitHub ekstra viktige.
Jeg hadde et særlig ansvar når det kom til prototypingen. Planen var at dette var noe vi skulle gjøre sammen i større grad, men forkjølelser og karantener gjorde dette vanskelig. Dermed konstruerte jeg den endelige prototypen, og skrev mesteparten av koden.
Det var en spennende og morsom prosess å jobbe med så små barn som brukere. Deres humør og tidvis manglende konsentrasjon tvang oss til å jobbe effektivt, og de var brutalt ærlige i sine tilbakemeldinger.
Se mer på https://www.uio.no/studier/emner/matnat/ifi/IN1060/v21/prosjekter-var-2021/spire/
